31. juli var sist jeg var her og bekjente mine synder. Og det har ikke blitt færre av dem...
Vi har hatt store ambisjoner om å sykle til jobb og skole. Det funket en stund, helt til regnet kom.
Å starte dagen som plaskvåt, har jeg, for å si det rett ut, ikke giddet. En tur eller to i lysløypa har det blitt, og desto mer stønning og bæring fra sofakroken.
Nå ble jobben min med på dytt.no, som er en skrittkonkurranse. Man konkurrerer med seg selv, kolleger og på landsbasis. Heldigvis er den på to måneder. Tidligere har vi deltatt på tilsvarende over 1 måned, og det er litt kort. For å komme over kneika, for å legge om varig, for å få kicket.
Konkurransen startet 15. september og jeg har ligget på ca 13-14.000 skritt i snitt.
Jeg har kommet meg på treninger, (bokstavelig talt) tørket støv av stepmaskinen som jeg må bruke om kveldene foran tv-en. Og hvis jeg nå på et aldri så lite tidspunkt, hadde kjent en lø bukselinning... ja, så er det ingen seier, men et kraftig signal om at jeg er på riktig vei.
Noe jeg selvsagt vet med hodet mitt, men det er kjempelangt fra hode til kropp.
I dag er det søndag. Vi skal en tur i skogen med sunne vafler og spikkekniv, jeg skal trampe til tv-en i kveld, og så kommer jeg tilbake med mer etterhvert.
Jeg er tilbake - i synd og skam og med friskt pågangsmot og nye treningssko. Lover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar